"SKI RAFF SPRÅKET"

Kontaktskapende - kommunikasjon 

”Det er meg det kommer an på”  En væremåte for å skape et levende, gjensidig og respektfullt samspill, i hjemmet, - eller i barnehage og skole.                       

Kontaktskapende Kommunikasjon er et praktisk verktøy, men først og fremst en væremåte, som viser oss hvordan vi med språk og holdninger kan skape en god kontakt og dialog i motsetning til misforståelser og konflikter i hverdagen, på arbeidsplassen og privat.  

• Hvordan få kontakt og opprettholde den slik at vi får til en god
   kommunikasjon i barnehagen. Med både barn, kollegaer og
   foreldre.
• En væremåte som gjør det mulig å lære store og små mennesker
   å håndtere konflikter og  kommunisere med størst mulig respekt,
   empati og toleranse i hverdagen.
• Framfor konflikt og en evig diskusjon om grensesetting, - kunne 
   være tydelig, uten å bruke din voksenmakt. Hvordan snakke
   med autoritet – uten å være autoritær! 

Kontaktskapende kommunikasjon bygger på ”Ikkevoldskommunikasjon”(Non violent communication), også kalt ”sjiraffspråk”. av Marshall B Rosenberg.  

Vårt prosjektarbeid ”Det er meg det kommer an på” i Barnehageseksjonen i Ski kommune. 2007 - 2010.

Vårt store utviklingsarbeid for perioden 2007 – 2010 handlet om å øke alle ansattes kommunikasjonskompetanse, eller væremåte, overfor våre medmennesker. Det handler om:

 mitt ansvar for samspill og kommunikasjon i forhold til

 • barna
 • kollegaer
 • foreldre
 • mine medmennesker

 - Det er et holdningsskapende prosjekt som er ment å skape
   kontakt mellom mennesker, framfor konflikt.

- Det er et prosjekt som tar utgangspunkt i at vi trenger et
   yrkesetisk språk i barnehagen, og at våre etiske verdier skal
   prege vår samhandling med alle mennesker.

- En verdibasert kommunikasjon. 

Gjennom mange år har vi i barnehagene i Ski kommune hatt fokus på voksenrollen i arbeidet med utvikling av barnas sosiale kompetanse. Tydelige voksne med evne og holdninger til å møte barnet som subjekt / kunne ta barneperspektivet / se det kompetente barnet, har stått, og står sentralt i det pedagogiske utviklingsarbeidet i barnehagene våre. Vi har hatt stor nytte og glede av teoriene til blant annet Jesper Juul, Kari Pape, Kari Lamer og Berit Bae. Gjennom prosjekt BRM, Barns rett til medvirkning, ble vi enda mer bevisste på å møte barn som individer med følelser, tanker og meninger - som fullverdige kompetente mennesker i det livet de lever som barn.  

Barnehagens pedagogiske verdigrunnlag

Barnehageloven stiller høye krav til det menneskesynet og de verdiene vi skal formidle til barna. Rammeplanen setter økt fokus på personalets væremåte og rollemodell for barna i deres utvikling og livslange læringsprosess. 
 
”Personalet har som rollemodeller et særlig ansvar for at barnehagens verdigrunnlag etterleves i praksis. Refleksjon over egne verdier og handlinger bør inngå i personalets drøftinger. Barnehagen må systematisk vurdere om egen praksis og barnehagens kultur bidrar til å fremme verdiene som skal ligge til grunn for barnehagens virksomhet.”

(Rammeplanen s.12)  

IVK bygger på det samme humanistiske verdigrunnlaget som vi finner igjen i Rammeplanen. For at IVK ikke bare skal bli en kommunikasjonsmetode, må personalet få et aktivt og bevisst forhold til de grunnleggende verdiene rammeplanen gir klare føringer om å jobbe etter. Skal barnehagens verdigrunnlag følges opp i praksis og ikke bare bli fine ord på papiret og leve videre som en del av barnehagens kultur, må barnehagen sette diskusjon, refleksjon og konkretisering av rammeplanens verdier jevnlig på dagsorden. I arbeidet med barna er det den ansatte som selv er det viktige redskapet – et redskap som rommer både kompetanse om barn, men også det personlige i det profesjonelle. Vurderinger, normer og det grunnleggende synet ansatte har på mennesket, påvirker måten omsorg og kunnskap blir formidlet til barnet på. 

Prosjektet

For å videreutvikle kvaliteten på barnehagetilbudet i Ski kommune har vi siden våren 2007 drevet et holdnings skapende prosjektarbeid der målet er å utvikle en mer positiv væremåte mellom mennesker med hovedfokus på samspill og kommunikasjon mellom voksen og barn. Vi vil også gjennom prosjektet øke vår refleksjon og bevissthet rundt kommunikasjon som ledere, kollegaer og samarbeidspartnere. Som kommunikasjons- og refleksjonsmodell har vi valgt å bruke Marshall Rosenbergs ”Ikkevoldskommunikasjon.” IVK bygger på et positivt menneskesyn, med en ide om at mennesket er grunnleggende godt, og at vi alle har et iboende ønske om å ville andre vel. IVK viser konkret hvordan vi kan endre vår væremåte. Hvordan vi kan uttrykke oss og lytte til andre mennesker på en tydelig, empatisk og ærlig måte. Gjennom IVK kan vi også lære å forebygge og håndtere konflikter på en mer fredelig måte.

Vi har skaffet oss egen ”trener-kompetanse” i barnehageseksjonen, og driver et kompetanseutviklingsarbeid i forhold til alle ansatte. Vi er også så vidt i gang med introduksjonskurs for foreldrene.

Våre effektmål er:

1. Barna bruker sitt språk for å uttrykke følelser, ønsker og
    erfaringer, til å løse konflikter og for å skape positive relasjoner i
    lek og annet samvær. (Se Rammeplanen for barnehager i
    Norge .34)
2. Ansatte har lært seg en hensiktsmessig måte å kommunisere
    sine følelser og behov på slik at de  våger å være i et åpent
    samspill der begge parters behov blir ivaretatt.  

Vi håper at resultatet blir:

1. Prosjektdeltakerne har blitt kjent med og anvender
    ”sjiraffspråk” (ikkevoldskommunikasjon) i sin kommunikasjon.

2. Få dokumentert kjennetegn ved bruk av sjiraffspråk.

Gjennom prosjektet har barnehagene hatt fokus på:

• Det pedagogiske verdigrunnlaget 
• IVK som skoleringsområde for personalet knyttet til
   barnehagens satsingsområde eller annet selvvalgt område
• Refleksjon over egen praksis i hverdagen 
• Erfaringsdeling gjennom nettverk mellom barnehagene, både
   ansatte og styrere.

Barnehagens satsings- og skoleringsområde

IVK prosjektet har ikke vært et prosjekt ”i tillegg til” det øvrige satsingsområdet, men inngått som en naturlig del av barnehagens skoleringsområde for personalet. Selv om personalets holdninger kommer til uttrykk i alle situasjoner og møter mellom menneskene i barnehagen i løpet av dagen, var det hensiktsmessig for noen barnehager, å velge ut et konkret område å øve seg bevisst innenfor. F. eks. i garderoben eller under måltidet. Den enkelte barnehage velger hvert år ut et satsingsområde med beskrivelser av måloppnåelse for barna. Uansett hvilket tema den enkelte barnehage velger for sitt satsingsområde, vil det være aktuelt å utfordre personalets holdinger og verdier som vil komme til uttrykk gjennom arbeidet med gjennomføring av satsingsområde. Det vil også være mulig å knytte IVK som skoleringsområde til en eller flere av hverdagsaktivitetene, for eksempel måltidet, og barnehagen kan velge å rullere de ulike hverdagsområdene (se mal for planarbeid) i løpet av året. En annen mulighet er å knytte IVK som skoleringsområde til for eksempel foreldresamarbeid eller personalsamarbeid. Mulighetene er mange, men det er lurt å gjøre et bevisst valg ut fra barnehagens behov! 

Barnehagens pedagogiske verdigrunnlag

IVK bygger på det samme humanistiske verdigrunnlaget som vi finner igjen i Rammeplanene. For at IVK ikke bare skal bli en kommunikasjonsmetode, må personalet få et aktivt og bevisst forhold til de grunnleggende verdiene som Rammeplanen gir klare føringer om å jobbe etter. Skal barnehagens verdigrunnlag følges opp i praksis og ikke bare bli fine ord på papiret, men leve videre som en del av barnehagens kultur, må barnehagen sette diskusjon, refleksjon og konkretisering av rammeplanens verdier jevnlig på dagsorden. Rammeplanenes syn på barnet må være et av de verdiområdene som alle barnehagene tar opp til drøfting i personalgruppa i forbindelse med oppstart av prosjekt IVK. Det kan være nyttig for barnehagen å utarbeide noen etiske retningslinjer eller samspillprinsipper for hvordan disse verdiene kommer til uttrykk i personalets arbeide i praksis i barnehagen. (se grunnleggende antagelser i IVK) 

Refleksjon over egne praksis

Barnehagen må også velge ut noen hensiktsmessige arenaer der den enkelte ansatte får muligheter til å bli bevisst og reflektere over egne verdier som kommer til uttrykk gjennom handling, kommunikasjon og væremåte. Eksempler fra pilotbarnehagene er å ha et fast punkt med drøfting av en praksisfortelling hentet fra hverdagen på avdelingsmøtet, og eller pedagogisk ledermøte. Målet må være å utvikle en kultur der det er naturlig å reflektere høyt sammen med kollegaer over de små samspillsituasjonene i hverdagen. Øvelse gjør mester!

Ikkevoldskommunikasjon eller ”sjiraffspråk” er som sagt en verdibasert kommunikasjon. Jeg tror vi trenger å lære oss å kommunisere mer med hjertet (etiske verdier) enn ut fra en regelstyrt tenking som baserer seg på at noe er rett og noe er feil. Vi trenger et språk som mer springer ut av de verdiene vi egentlig setter høyt og som kan tydeliggjøre intensjonen, - som ofte ligger godt skjult i det ”ulvespråket” som i stor grad preger vårt samfunn i dag.

Konflikthåndtering med barn i barnehage ved å anvende ”Ikkevoldskommunikasjon.”

Ikkevoldskommunikasjon er:

Nonviolent Communication (NVC) eller Ikkevoldskommunikasjon (IVK), iblant også kalt ”sjiraffspråk”, er en måte å kommunisere på med mest mulige respekt, empati og toleranse. 

IVK er ett praktisk verktøy som viser hvordan vi med språk og væremåte kan skapa en genuin kontakt og dialog, og motsatt; hvordan vi kan unngå å bidra till misforståelser og konflikter.

IVK benyttes i dag i barnehage, undervisning, næringsliv og Offentlig forvaltning. Det anvendes likeså innen personlig utvikling og coaching.  

Prinsippene i ”Ikkevoldskommunikasjon” kan anvendes i alle relasjoner mellom mennesker uansett alder, kultur kjønn eller etnisk bakgrunn, - men det er selvfølgelig forskjell på hva man vektlegger i forskjellige situasjoner, - og i forskjellige relasjoner.  

Når vi er i relasjon med små barn vil vår rolle som voksen med ansvar for barnets beskyttelse og oppdragelse gjøre at vi i større grad, må virke støttende og mer ansvarlige enn i voksen / voksen relasjoner.

En annen forskjell er at små barns ordforråd ikke er så stort.

Da kan vi anvende vår kreativitet og kroppspråk, og ikke bli opphengt i visse ord og vendinger fra IVK-modellen. Intensjonen i vårt budskap og vår væremåte blir viktigere jo mindre verbalspråk mottakeren har.

Samtidig er min erfaring at små barn, til og med 1-3 åringer, forstår langt flere ord enn de kan uttrykke. De er dessuten mye mer mottagelig for støtte og hjelp enn voksne.

De er mer effektive, de nyttiggjør seg ny viten, og prøver ut så fort de kan.

Dette kan gjøre det lettere å gå inn som megler eller 3 person i en konflikt med barn, enn med voksne.

Hvordan vi oppfører oss når barn er i en konflikt, har ikke bare konsekvenser for relasjonen eller samspillet der og da, men også seinere i livet.

”Barn gjør som vi gjør, ikke nødvendigvis som vi sier.” Dette sitatet har mye for seg synes jeg. Fordi voksne er læringsmodeller for barn har det stor betydning hvordan oppfører oss når vi håndterer konflikter med barn. Hvis vi vil at barn skal være rolige og ikke snakke med høy røst er det sannsynligvis ikke det lureste å fortelle dem dette ved sjøl å skrike det ut. 

Hvis vi voksne hjelper barn til å håndtere konflikter, gjennom å:

• skille tolkninger fra OBSERVASJONER
• omformulerer vurderinger; til noe barnet trenger, eller behøver, • lytte og 
  virkelig prøve å forstå barnet, uten å sammenligne, true eller kreve,
• være tilbakeholdne og tillate tvil når vi gjetter på hva som skjer i 
  barnet,
• være oppriktig om egne følelser og behov, og deltakende i barnets søken  
  etter løsninger. 

Da gir vi dem en ”gave” som varer hele livet ut. 

Din væremåte kan, foruten å hjelpe barna å håndtere konflikten, også vise dem at det er mulig å gjøre det på en måte som kan gjøre alle involverte fornøyde. 

Vi setter ofte verdier som; å dele med andre og la alle få delta i fellesskapet høyt. Vi vil at våre barn skal kunne omgås andre uten fordommer, tilpasse seg og lære seg å samarbeide. Men i det øyeblikket en konflikt oppstår, stopper få av oss opp og har kontakt med våre nevnte verdier eller hva vi ønsker å gi våre barn.

Noen lar barna klare seg sjøl mens andre griper inn og forsøker å hjelpe dem å løse konflikten.  

Vi påpeker kanskje ”rettferdighet”; at ett barn hadde en leke først, og sørger for at dette barnet får leken tilbake. Andre kan bruke en eller annen form for straff.

Kanskje vi påpeker overfor barna at her i barnehagen deler vi, og/eller leker med lekene etter tur. Vi har våre regler.

Sjøl om en slik håndtering vil kunne ”løse” en konflikt, vil den ofte vanskeliggjøre vår evne til å møte både våre egne og barnas behov. Den evnen svekkes ved at vi ikke skaper en mulighet til å håndtere konflikten på en måte som setter alles behov i fokus. Ved hjelp av IVK kan vi prøve å få en vinn / vinn situasjon i stedet for en vinner / taper.

Hva kan vi så gjøre?

Det blir viktig å vise, ikke bare fortelle, barn at alles behov er viktige og kan møtes. Da må jeg være bevist at jeg er en rollemodell, og jeg må gjøre det jeg sier, - ikke bare si det. Hvis jeg vil utrykke at jeg ikke vil at de skal bite eller slå, så bruker jeg ikke sjøl fysisk makt. Jeg har hørt voksne si at ”du får ikke ta den..” og så tar de noe ut av hånden på barnet og gir det til et annet barn?

Å gjøre dette virker helt logisk for den voksne som prøver å dekke sitt behov for rettferdighet, omsorg og støtte. Men for barnet kan det også være like logisk å ta en leke som et annet barn har for å tilfredsstille sitt ønske om lek, frihet til å bestemme sjøl eller utforske verden.

Når vi nekter barn å gjøre noe som de gjør for å dekke sine behov, uten samtidig å reflektere over om disse behovene kan imøtekommes på noen annen måte, bidrar vi ofte til å trappe opp konflikter i stedet for å løse dem.

Her er noen forslag til væremåte som forhåpentligvis kan bidra til refleksjon.

Om to barn krangler om en leke.

Jente:                                                    Gutt: 
”Den er min”                                           "men du lekte jo ikke med den” ”Jammen jeg skulle leke med den  
nå og du ødelegger alltid lekene.”             ”jeg vil ha den! ”  

Hvis den voksne velger side:

”Åh, alltid skal du være så egoistisk, han kan vel få låne den en liten stund.” eller:

”GI TILBAKE DEN BILEN ! Den er faktisk din søsters.”

Hvis vi bruker denne metoden som konflikthåndtering, trappes konfliktene gjerne opp fordi man ikke treffer kjernen i selve konflikten. Ett av barna blir kanskje fornøyd, i hvert fall midlertidig, men det andre barnet har nå en ny konflikt med den voksne gående. ”Jeg tapte, det er aldri noen som støtter meg, dumme pappa!”.

Dessuten går den voksne glipp av en sjanse til å vise barna at man kan håndtere en konflikt uten at det nødvendigvis blir en vinner eller taper. 

Hvis den voksne velger å la de klare seg sjøl:

”Dette får de klare opp i sjøl”.

Den sterkeste vinner. Det har mange av oss lært gjennom konkurranser i livet.

Håndterer vi en konflikt på denne måten mister vi en mulighet til å vise at det er mulig å ta hensyn til alle, selv i en konflikt. Dessuten har vi indirekte støttet en kultur som bygger på at den sterkeste alltid har rett.

Barn finner ofte ut av konflikter på egen hånd. Samtidig kan de kjenne behov for felleskap, trygghet og omtanke. Noe som den tilgjengelige voksne ikke hjelper dem med hvis han sier at de får klare seg sjøl.

Hvis den voksne stopper konflikten i stedet for å megle.

”Slutt å krangle – ellers får dere gå og legge dere med en gang!”

Her er det lett å tro at konflikter skal vi ikke ha her nei! Den voksne bruker sin makt til å bryte kommunikasjonen uten å reflektere over konsekvensene. Vi stopper et samspill fordi vi tror at det de holder på med er skadelig på en eller slags måte. Eller vi ser kun vårt eget behov for ro.

”Nei, sånn kan dere ikke holde på. Du får sette deg her borte og leke i dukkekroken i stedet.”

Vi voksne har en tendens til å lede barna bort fra konflikter og over mot individuelle aktiviteter i stedet for å håndtere situasjonen sammen med barna. Vi bokstavelig talt løfter barna ut av konflikter uten å gå inn i den sosiale sammenhengen.

Det som ofte skjer når de voksne bruker sin makt og forbyr konflikter, er at konflikten vokser igjen etter en stund og blir vanskeligere å håndtere neste gang den oppstår. Og enda verre neste gang der igjen. I stedet kunne man fått tydeliggjort at konflikter er naturlige, de kan håndteres - og ikke bare forbys eller feies under teppet.

Vi stopper også en prosess som kunne ledet til utvikling av godt samspill, felleskap og til og med en vennskapsrelasjon.

Når voksne sammenligner.

”Hvorfor kan ikke du være litt mer sånn som Anne, hun krangler ikke sånn som du? Søstera di vil ikke låne bort den. Hvorfor skal alltid du krangle?”

Eller ”Du er eldst og burde vite bedre”

Noen ganger kan voksne bruke slike sammenligninger for å hjelpe barn å løse konflikter, eller for å få dem til å forstå noe. Sjøl om intensjonen for å hjelpe er der, kan det, om det skjer ofte, få tragiske konsekvenser. Det vil ofte skape avstand og sosial misunnelse (særlig hvis det skjer i familien) og kan føre til lav selvfølelse hos barnet. Det fører også ofte til nye og unødvendige konflikter.

”Jeg hater at hun alltid er så perfekt. Men hun skal få se!”

”Pappa liker henne mer enn meg. Jeg er så dum!” Den voksne vil med en slik væremåte sjelden bidra til ærlighet og oppriktighet. Verdier vi ofte sier vi setter høyt. Vi skaper i stedet mer konkurranse enn kontakt mellom barna. I et lengre perspektiv kan dette føre til vansker med å samarbeide og til større konflikter som er mye vanskeligere å håndtere.

Når voksne gir skyld og bebreider.

”Når dere krangler sånn så blir jeg så skuffet og trist. Vil dere at mamma skal bli lei seg?”

Eller

”Se! Så lei seg søstera di blir. Det er din skyld. Vil du at hun skal grine?”

Den voksne bidrar ikke til å løse noe. Fokus flyttes til den voksnes behov, eller den voksne bruker sin autoritet, fordeler skyld, og barna sitter igjen med skam og skyldfølelse og konflikten vil sannsynligvis snart blusse opp igjen.

Når den voksne kjøper og selger.

”Hvis dere slutter å krangle nå; så skal dere få pizza til middag, og så kan dere få se på en film?”

Den voksne avleder så godt hun kan for å dekke sitt eget behov for ro. Å gi belønning eller gaver for å oppnå noe tilbake er en strategi som gjerne skaper høyere og høyere krav til belønning og fokus blir ikke å løse konflikten, men hva kan jeg få mest ut denne situasjonen. Livet handler ikke om samspill og kontakt, men om kjøp og salg.

De fleste vil kunne kjenne seg igjen i noe av dette, vil jeg tro. Er det sånn vi ønsker å være? Er dette en væremåte som er i tråd med hvordan vi vil at barn skal lære å håndtere konflikter? Hvis vi prøver å bruke ”Sjiraffspråket”, hvordan ville det være?

Samme eksempel.          To barn krangler om en leke.

Jente:                                                  Gutt:
”Den er min”                                       "men du lekte jo ikke med den” ”Jammen jeg skulle leke med den nå
og du ødelegger alltid
lekene.”                                                ”jeg vil ha den! ”

Beskriv objektivt hva du ser og hørte - i stedet for å sammenligne.

”Oj, nå jeg ser at dere begge vil ha den bilen å leke med?”

Her forsøker den voksne å fange barnas oppmerksomhet og får en innfallsport til å hjelpe dem å håndtere konflikten. Vi holder oss til observasjoner; hva vi ser og hører, vi vurderer ikke hva noen er eller hva de burde gjort annerledes. Da blir det lettere for begge barna å ha tillit til at du vil hjelpe dem. Neste steg blir så å forstå hva begge barna trenger og støtte dem på å finne andre måter å møte deres behov.

Den voksne lytter og forsøker forstå begge parter.

Den voksne lytter til begge barnas behov og følelser. Det kan ta kort tid eller lang tid, avhengig av om hvor vant de er til å bli møtt med respekt for at de begge har legitime behov. Det avhenger selvfølgelig også av hvor opprørte de er.

Den voksne kunne si noe sånn til jenta : ” Vil du gjerne at bilen skal være i orden når du skal leke med den?” Jenta ville sannsynligvis få tillit til den voksne som ser behovet hennes om at bilen skulle være i orden. I hvert fall opplever hun å bli møtt med forståelse, så sant den voksnes intensjon er å gjette på hva barnet behøver, ikke definere hva barnet trenger.

For å forsøke å møte guttens behov kunne man gjette slik: ”Ville du også så gjerne ha lekt med den bilen akkurat nå?” Guttens behov er nok å leke, og sjøl kunne bestemme hva han vil leke med.

Det kan ta litt tid før begge har blitt hørt og møtt. Det er ikke sikkert vi får bekreftet, eller avkreftet, om vi har gjettet på riktig behov, men barnet vil oppleve en voksen som forstår at hun/han har et sterkt ønske om noe, og da skjer det ofte noe nytt i relasjonen. Blir man møtt med forståelse er man gjerne mer åpen for å se andres behov også.

Etter å ha kartlagt begges ønsker og behov kan man sammen forsøke å finne en måte å gå videre på. En måte som kanskje kan tilgodese begge barnas behov. Det er ofte slik at når barn blir møtt på behov, og forstått, så finner de en løsning på egen hånd. Hvis ikke kan vi spørre:

”Har dere noe forslag til hvordan vi kan få til at dere begge kan få det som dere vil? For meg er det viktig at dere begge får det bra videre i leken.”

Den voksne tar ikke over konflikten, men er heller ikke likegyldig til hvordan barna løser konflikten og gir uttrykk for dette ved å formidle sine verdier.

Helt små barn vil selvfølgelig trenge mer hjelp enn større barn, kanskje forslag til hva de kan gjøre for å finne en vei til hvordan begges behov kan innfris. Å være ydmyk i forhold til å la barn som har fått kontakt, sjøl forsøke å løse konflikten, er i tråd med intensjonen i Ikkevoldskommunikasjon.

Beskyttende makt.

Noen ganger lykkes vi ikke med å hjelpe barna til å få kontakt. Konflikten trappes opp. Det kan være mange grunner til det. Ting kan ha hopet seg opp og det bikker over for den ene parten.

Da kan vi benytte vår fysiske styrke for å hindre vold. For å bevare en best mulig relasjon videre er det viktig at vi griper inn med den hensikt å beskytte og ikke for å straffe!

”Nå holder jeg rundt deg sånn at det er trygt for både deg og søsteren din. Det er viktig for meg at ingen av dere får det vondt.” Uten sinne, - kjærlig, men på en fast og bestemt måte.

Etter at vi har skjermet noen fra å bli skadet er det viktig, så snart som mulig, å komme tilbake til en dialog med mål om å skape kontakt og gjensidig respekt. Når vi beskytter et barn fra å komme til skade kan det bidra til trygghet for alle, men bare hvis vi gjør det med fortsatt respekt for alle som er innblandet i situasjonen. Hvis en voksen er sint og straffer et barn for noe det har gjort vil det sannsynligvis ta noe tid før man igjen får kontakt. Når vi er sinte er hodet vårt så fullt av fordømmelser og beskyldninger at vi sjelden klarer å være åpne for et annet menneskes (liten eller stor) følelser og behov. Da trenger vi sannsynligvis litt tid for å komme i kontakt med oss sjøl og finne ut hva vi ønsker. Samtidig som barnet også trenger tid for å gjenskape tillit til den voksne som har beskyldt og kalt barnet ”slemt”, eller noe sånt. Jo mindre barna er jo viktigere blir også væremåten vår, sett i forhold til akkurat hvilke ord og vendinger vi bruker. Kroppsspråket, og ikke minst intensjonen i hvordan vi uttrykker oss vil være det viktigste signalet barnet mottar fra oss på om vi ønsker å forstå og bidra til at barnet har det bra.

Det å være problemfiksere ligger i ryggmargen på mange av oss. Vi vil så gjerne hjelpe. ”Det ligger i menneskets natur å ønske å bidra til at andre har det bra”, sier Marshall B Rosenberg. Imidlertid er menneskets handlinger også styrt av et ønske om å tilgodese de behov vi sjøl, til enhver tid har. Drivkraften bak våre handlinger er forsøk på å tilgodese våre behov. Når disse behovene blir hørt og bekreftet muliggjøres en felles plattform for kontakt og samarbeid. Vi tror at vi, særlig i våre relasjoner til barn, i for stor er grad styrt av ønsket om å få tilfredsstilt våre egne behov. Vi er kulturelt oppdratt til at voksnes behov er viktigere enn barns.

Om to barn løper frydefullt rundt i rommet, mens vi har behov for fred og ro, kan det bety en verden av forskjell å henvende seg til barna med en forståelse av at både deres behov for å utforske verden gjennom frydefull lek, - og mitt behov for ro, er like viktige og legitime behov. I motsetning til å bruke vår autoritet eller ”voksenmakt” til å få imøtekommet kun mitt behov for ro. La oss ta det eksemplet: I en barnehage løper to barn og skriker inne i et rom ved siden av rommet der en voksen rydder etter måltidet. Den voksne går inn for å snakke med dem:

”Hei ! Nå ser jeg at dere har det skikkelig moro og gjerne vil fortsette å løpe og rope. Har dere det gøy?

Samtidig som dere leker den leken så trenger jeg ro til det jeg holder på med. Jeg har veldig lyst til at dere skal fortsette å leke. Har dere noe forslag til hva vi kan gjøre for at vi alle kan få til det vi ønsker?

”Kan ikke vi gå ut og løpe der’a, mens du rydder inne?

Sa de to ungene.

Det betyr imidlertid ikke at barn alltid skal få det som de vil, eller sine behov innfridd med en gang, men at deres behov og ønsker blir anerkjent som viktige for dem der og da.

Barn og voksnes behov er like viktige. Når vi klarer å se det (ikke nødvendigvis være enig) og gir uttrykk for dette på en ærlig og oppriktig måte overfor barn, skapes et godt grunnlag for videre dialog eller konflikthåndtering. Ja, overfor andre voksne også.

Hva er annerledes i forhold til ”Anerkjennende kommunikasjon”, slik vi har sett det praktisert i enkelte barnehager ?

1. Ta barns behov på alvor. Se de som like viktige. Ha empatisk
    innfølelse, og være tydelig på egne
    følelser og behov ut fra egne verdier:

 - Ikke anerkjenne ønsker eller følelser (i tale), for deretter å 
    bruke voksenmakt for å være
    tydelig. Eks: 
    ”Jeg skjønner at du gjerne ville være inne nå og at du er lei deg
    fordi du må gå ut, - men, alle barna skal ut nå og da må du det
    og.” 
    Da bruker vi anerkjennelsen som en strategi for å få dekket
    egne behov.

Når vi ønsker å være tydelig på noe, (vi f.eks. ikke kan godta) vil vi ,med sjiraffspråket, at det skal begrunnes og forankres i våre fellesverdier eller våre holdninger. Ikke i tilfeldige regler eller rutiner.

” Ville du gjerne vært inne nå, og fortsatt den leken du holdt på med. Ville du likt det godt ?”

Pause.
”Samtidig ønsker jeg at du skal være frisk og sterk i kroppen din -, og da er det å få frisk luft og leke ute, veldig bra, – Er det greit for deg at du også går ut å leker, fram til vi skal spise ettermiddagsmat?”

Anerkjennelsen er empatisk innlevende – barnet får legitimitet og aksept for sitt behov, Merk! uten at den voksne på noen måte sier hun er enig i, eller aksepterer det barnet ønsker. Men hun tar det på alvor. Barnet blir møtt.

Deretter fortsetter den voksne samtalen med å si hva som rører seg i henne og begrunner det ut fra sine verdier. - Til slutt kommer hun med en anmodning eller forespørsel, til barnet.

Merk! Barnet opplever ingen bebreidelse eller kritikk for det hun/han har lyst til.

Sjansen for kontakt, videre dialog og samarbeid er nå stor.

2. I anerkjennende kommunikasjon blir ofte opplevelsen og
     følelsene rundt den, begrunnet med noe andre gjør eller har
    gjort. Eks. ”Ble du så lei deg nå fordi ha slo deg?” Se, så lei seg
    han er. Du vet at vi ikke skal slå hverandre her i barnehagen?”
    eller til en voksen: ”Når du er sånn føler jeg at du ignorerer
    meg”.

I Sjiraffpråket begrunnes ikke følelser med andres handlinger. Årsaken til følelsene våre ligger i oss sjøl, - i om våre behov er dekket eller ikke. Dog med en utløsende faktor i noe vi opplever. Skal vi få til en utvikling med dialog og fredlig konflikthåndtering kan vi si: ” Oj, er du så lei deg for du ville så gjerne vært med på den leken du og?” og videre til det andre barnet: ” og du ble så sint for du ville gjerne være i fred?” Begge barnas behov blir forsøkt kartlagt og oversatt til sjiraffspråk og lagt fram for barna med en åpen og undrende holdning til : hva gjør vi med dette? Det rare er at da dukker det ofte gode konstruktive løsninger opp som vi ikke hadde tenkt på før.

3. Et tredje perspektiv med IVK, til forskjell fra andre
    kommunikasjonsmodeller, er hvordan bruk av modellen gir oss 
    muligheten til å kunne bli bedre kjent med oss sjøl, vårt eget
    indre. Dermed også lettere forstå og å eventuelt endre min
    væremåte, om jeg ønsker det.

Det å gi tid til undring og refleksjon i samspill med barna, i stedet for å være problemløsere og fiksere, tror jeg ofte vil føre til at strategier for løsninger kommer til overflaten av seg sjøl.

Å være ydmyk og undrende sammen, framfor å være skråsikker, og påpeke hva som er riktig eller galt, står for oss som vesentlig, for om vi lykkes i å ha en væremåte som er respektfull og inkluderende overfor barn.

Det er vårt ønske at denne artikkelen kan gi flere inspirasjon til å reflektere over sin måte å kommunisere på og at vi alle kan bidra til at de plassene hvor vi møtes, blir et godt sted å være for voksne og barn.

Til ettertanke.

”Hvis jeg vil lykkes i å veilede et menneske mot et bestemt mål, må jeg først finne henne der hun er, og begynne der. Den som ikke kan det, lurer seg sjøl når han tror at han kan hjelpe andre. For å hjelpe andre må jeg selvfølgelig forstå mer enn den andre, men først å fremst forstå hva den andre forstår. Hvis jeg ikke kan det så hjelper det ikke at jeg kan og vet mer. Vil jeg likevel vise hvor mye jeg kan så er det fordi jeg er selvopptatt og egentlig vil bli beundret av den andre i stedet for å hjelpe. All ekte hjelpsomhet begynner med ydmykhet i forhold til den jeg ønsker å hjelpe og derfor må jeg forstå at dette med å hjelpe ikke er å ville herske, men å ville tjene. Kan jeg ikke dette – så kan jeg ikke hjelpe noen.”

 Søren Kierkegård

Referanser: ” Ikkevoldskommunikasjon” Marshall B Rosenberg, 
                      Arneberg forlag 2006, ”Skapa
                      møten och kontakt gjennom medling”. Liv Larson,
                      Friare Liv forlag 2007.

Noen grunnleggende antakelser i ”Ikkevoldskommunikasjon”

•  Det er en del av den menneskelige natur å ville bidra til 
    hverandres velbefinnende. Vi har det best når vi gir og tar av fri
    vilje.  
•  Behov er universelle. Vi mennesker forsøker ustanselig å få våre 
    behov imøtekommet.
•  Våre følelser er knyttet til om våre behov er dekket eller ikke. 
    Jeg er selv ansvarlig for mine følelser, ingen kan gjøre meg sint, 
    trist, glad osv.
•  Mennesker har selv evne til å finne løsninger på sine problem 
    hvis de først får empati for sine følelser og behov.